Premierepadling Iqyax

 Skansen - Trolla - Skansen. Vær: Skiftenden bris, overskyet med en del regn, 12 grader C.

Nå var stunden endelig kommet når jeg skulle få prøvepadle min nye Iqyax! Jeg var spent når jeg parkerte bilen ved kajakk-klubben. 

Hele dette prosjektet startet med at sittestillinga i den lille fine grønlandskajakken jeg kjøpte i 2019 trigget smerter i korsryggen i den grad at det ble problematisk. Jeg fant ut at den måtte selges, og når jeg begynte å tenke på hva slags kajakk som skulle erstatte den, resulterte det i følgende mail til Anders Thygesen:

Hei Anders!

Jag har jo som du vet et stort hjerte for kajakker av de typer og materialer du bygger, og som du hjelper andre å bygge. I store deler av min 16-årige padlehistorie har jeg likevel også padlet mange kajakker i plastmaterialer, med designprofiler utviklet for disse.

Nå sitter jeg å prøver å samle de positive erfaringene fra disse forskjellige farkostene i en drømme-kajakk. Jeg kommer da frem til følgende:

Jeg har lyst på en kajakk laget av tre og seilduk.

Den skal være lettmanøvrert og lettrullet. 

Den skal være lett å holde i en god marsjfart. (Høy toppfart kan nedprioriteres)

Den skal tillate en sittestilling hvor det er mulig å bøye knærne litt mer enn i en trad. grønlandskajakk.

Den skal være mulig å pakke med mat og utstyr for flere dagers tur. (Ikke nødvendigvis ekspedisjon)

Dine sider har gitt meg inspirasjon. Baidarkaen fra "Brukte kajakker" som blir beskrevet som lettrullet og "vanvittig lett å manøvrere" ser ut som en kajakk i retning av det jeg søker. Jeg leste også med interesse om din surf-og rockhopping- baidarka.

COCKPIT: Jeg digger følelsen av masik rett på baksiden av kneskålene, men ser likevel klare fordeler med keyhole-cockpit! (Jeg er en Judas. ;-))

Baidarkaen jeg byttet til meg fra Bao for noen år siden var for stor for meg, men jeg løste det ved å montere langsgående treribber over spantene i cockpit-området, slik at jeg kunne sitte hvor det passet meg i forhold til masik. Det ga en høyere sitteplassering, men stabiliteten var likevel mer enn god nok, og åre-isettet ble bedre. Den var overraskende behagelig å padle på lange turer.

RULLE-ERGONOMI: Mange av kajakkene i plast og glassfiber jeg har padlet er behageligere og lettere å rulle enn de fleste av duk-og spant-kajakkene jeg har padlet. Dette beror kun på utformingen av sete og cockpit. Selv med rikelig med kreativ padding, har det vært vanskelig å unngå å få en markert kant i ryggen ved bakoverlente  ruller i SOF-kajakkene jeg har padlet.

Jeg har lyst å høre om du får noen idéer, og kan komme med noen innspill i forhold til drømme-kajakken min. Det er god tid, for min økonomi tillater meg ikke å prioritere kajakk-kjøp for tidligst i vår/sommer.

Vennlig hilsen Torleif

P:S. Under kan du lese litt om hvorfor jeg har litt "pysete" preferanser i forhold til sittestilling og cockpit. (Om du har tid)

De siste åra har alderen krevd sin rett i form av smerter i korsryggen. Jeg har prøvd å motarbeide fenomenet med trening og øvelser. Likevel kommer det tilbake med jevne mellomrom, og i høst opplevde jeg at jeg i slutten av noen turer med den nydelige grønlandskajakken jeg kjøpte av Per Bjørnsen, bare klarte å gjennomføre de rutinemessige rullene under store smerter, og med lite overskudd. Slik kan jeg jo ikke ha det, tenkte jeg. Neste tur ble i den delbare kajakken jeg bruker på seilturer. (North Shore Atlantic, høyde 33 cm under fordekk) Jeg padlet bevisst med høy intensitet, og utfordret korsrygg og hofter med kanting og manøvrering. Rullene var uproblematiske å gjennomføre i slutten av turen.

Før har jeg alltid foretrukket kajakker med lavt fordekk, og syntes at det var litt forstyrrende å måtte bøye knærne for å få kontakt med lårstøttene i Atlanticen. Nå virker det som at kunne/være nødt til å bøye knærne litt med jevne mellomrom har en positiv ergonomisk effekt på min gamle kropp. I tillegg er cockpit og sete utformet slik at det er meget behagelig å utføre bakoverlente ruller i denne kajakken. Jeg må med sorg innse at grønlandskajakken jeg kjøpte i fjor sommer, kommer til å bli liggende eller solgt videre/byttet ut.

 Etterhvert kom vi sammen frem til at jeg skulle prøve å komme meg på byggekurset jeg har beskrevet i innleggene før dette. Hvordan svarte så Iqyaxen til de, kanskje litt urealistiske forventningene? Allerede ved prøvepadlinga på Vestfossen, hvor jeg falt pladask for en av Iqyaxene med litt lavt volum, forandret seg prioriteringene litt...

Jeg satte meg i cockpiten ved klubbens utsett, og følte umiddelbart at min Iqyax hadde litt mindre initial-stabilitet enn det jeg husker fra den jeg brukte som forbilde. Snart ble det også klart for meg at sekundær-stabiliteten ble merkbar først når jeg kantet så mye jeg får til uten å lene meg ut over balansepunktet. Jeg padlet ut mellom bryggene, og ble slått av den samme følelsen som jeg fikk første gangen jeg padlet en kajakk. I forhold til andre farkoster jeg hadde rodd eller padlet, var det en sensasjon å føle hvor lett den gled gjennom vannet, og hvor mye man fikk igjen for hvert åretak. Nå gjaldt denne følelsen min nye Iqyax i forhold til kajakker jeg vanligvis padler. 

På flatt vann inne i havnebassenget føltes det rettferdig å jamføre med Iqyaxene jeg padlet på elva på Vestfossen. Sveipetak med kanting og baugtak, resulterte i at hekken skrenset. Altså litt mere manøvrebar enn favoritten fra prøvepadlinga hos Anders. Når jag prøvde bremsesving med lavt støttetak satt hekken derimot fast i vannet, og det føltes som når jeg har glemt at jeg har senkekjølen nede, når jeg padler Atlanticen. Selv om jeg ikke ennå føler meg helt trygg på stabiliteten ved kanting, gikk altså disse teknikkene fint å prøve ut.

Ute på fjorden var det vindkast fra forskjellige retninger, og små bølger fra NØ. Iqyaxen krevde aktiv kontakt mellom lår og masik i disse forholdene. (Sannsynligvis mindre når jeg har vant meg til stabilitets-mønsteret.) Jeg padlet inn i Gamle Ilsvika og snudde.

Ut i bølgene igjen. Ved stranda ved siden av barnehagen tok jeg på tuiliq-hetta, og rullet litt. Ergerlig nok hadde jeg glemt det ryggstø i minicell jeg har lagd for rulle-komfort. Likevel var det lett å kjenne igjen de fantastiske rulle-egenskapene fra favoritten på Vestfossen. 

Jeg padlet til Trolla og tilbake. Båten inviterer til fart, og jeg holdt høyere intensitet enn jeg pleier på småturer i fjorden. Snart begynte jeg å føle at det var en stund siden jeg padlet en båt hvor man sitter lavere med rumpa enn med hælene. Selv om jeg har såpass rom under masik at jeg kan bøye knærne og "sykle" med noen centimeters spillerom, ble jeg fort veldig sliten i hofteledds-bøyerne. Sitte-stillinga er det bare å venne seg til. Det er uaktuelt å sitte høyere i denne båten. Slitenheten førte til mindre overskudd i manøvreringen. Innimellom slappet jeg av med rulling og flyteøvelser. Denne Iqyaxen er super å ligge på siden i. Selv om det var flere år siden jeg drev med slikt, fikk jeg til "static brace", lett på go´sia, og under tvil på vrang´sia. 

Veldig sliten i hofteledds-bøyerne, men veldig fornøyd, kom jeg inn til Skansen. Jeg måtte le litt for meg selv, og tenke at jeg ennå ikke har blitt mer gubbe enn at jeg heller enn den snille "kose-kajakk" jeg hadde tenkt å lage, mer eller mindre bevisst ble trigget til å velge en farkost som krever at jeg utvikles, og anstrenger meg.

I forhold til Iqyaxen jeg brukte som forbilde, la jeg merke til at min hadde fått litt rundere profil på skroget, og i tillegg lagde jeg min med litt mer dybde. At dette skulle slå ut slik jeg beskriver over, kom ikke som en fullstendig overraskelse for meg.

Hvis jeg sjekker hvor godt min nye Iqyax innfrir ønskene fra lista jeg sendte til Anders blir det noe slikt.

Seilduk og tre ble det, til og med en løsemiddel-fri ferniss!

Lettmanøvrert - ok, lettrullet  - mer enn forventet!

Tillate en sittestilling hvor man kan bøye knærne litt mer enn i en trad. grønlandskajakk - det gjør den.

Lett å holde i god marsjfart - jada, og høy toppfart ble visst ikke nedprioritert...

mulig å pakke for flere dagers tur - gjenstår å se, men burde absolutt være mulig.

Når det gjelder cock-pit er jeg fortsatt av den mening at det sikreste, og derfor beste, er en cockpit hvor man kan sette ned rumpa først, og siden ta inn bena. Dette har jeg ofret med åpne øyne, fordi det oppleves som et  for stort kompromiss i forhold til kontakt og padle-følelse i disse båtene. At jeg bevisst har ofret litt av sikkerheten ,vil selvfølgelig påvirke en del av valgene, og vurderingene jeg gjør under padleturer.

Rulle-ergonomien er i denne båten fullt på høyde med de behageligste serie-produserte jeg har prøvd. Dette er oppnådd gjennom å senke dekksbjelken akter om cockpit, og at man sitter langt frem i en forholdsvis stor cockpit.