søndag 10. desember 2023

Seilbåttanker i vintermørket

 Jeg har vokst opp med seiling i Stockholms skjærgård. Seiling i joller sammen med brødrene mine, og seiling i kjølbåter sammen med familien. 

Flåten av seilbåter man møtte når man seilte tur i skjærgården på slutten av 1970-tallet, og i begynnelsen av 1980-tallet var imponerende. Etterhvert som man vokste til, og begynte å reflektere over båtenes egenskaper, utseende og design, skaffet man seg noen idealer.

Siden jeg fort fant ut at bruken jeg var interessert i, var enkel turseiling i en båt som har gode seil- og sjøegenskaper, ble den nordiske folkebåten et slags ideal.


Olle Enderlein sine vakre båter vakte drømmer som ikke helt var til å identifisere seg med. Kraftfulle, men elegante havseilere med et enda større potensiale for effektiv seiling i all slags vær enn den lille folkebåten.


OE 36 synes jeg er fantastisk vakker. Tradisjonelt v-formet, nedbygget skrog, men med delt lateralplan, gir en båt med myk gange i sjøen, men som vil føles livligere og mer manøvrerbar enn en langkjølt båt.

Olle Enderlein var hos Sparkman & Stephens i USA, og studerte. S&S sin Swan 36 er blitt et ikon, og referensbåt for den stilen OE 36 er bygget i.


Når jeg omsider skulle begynne å realisere drømmer og idealer i en egen seilbåt, bodde jeg i Nord-Norge, nærmere bestemt Harstad. Et kystområde som gir helt andre forutsetninger for seilinga enn Stockholms skjærgård. Nordisk Folkebåt var fraværende på markedet i Nord-Norge, men jeg fant en Marieholm 26, på Kvaløya utenfor Tromsø.


Far til folkebåten, Tor Sundén, konstruerte en glassfiberbåt basert på den nordiske folkebåten, som ble hetende Internasjonal Folkebåt, IF. Marieholm 26 er en versjon av denne, med høyere fribord, lengre kahytt, og innenbords diesel-motor. Dette var en folkebåt som passet seilerlivet i Nord-Norge!

Livssituasjonen når jeg hadde flyttet til Trondheim, førte etterhvert til at "Jolly Roger", som denne Marieholm 26:en het, ble solgt.

Når vi hadde blitt en liten familie, og guttene våre var små, fikk jeg plutselig en sterk følelse av at de måtte få oppleve seilerlivet. Det dukket opp enda en Tord Sundén-design på markedet i Trondheim. En Kings Cruiser 29.


Dette var Sundén sin versjon av tradisjonelt skrog med delt lateralplan, og negativ hekk. Ikke så elegant som 36-foterne over, men med ganske så mye sus over seil- og sjøegenskapene. Det tok ikke så mange sesonger , før jeg opplevde at båtlivet besto mestadels av praktiske problemer, og vedlikehold, som jeg egentlig ikke fant tid til. "Hasica" ble også solgt.


Seilinga appellerer til meg gjennom den unike opplevelsen det gir å ferdes over havet ved hjelp av den enkle teknologien som en seilrigg i samspill med et egnet skrog utgjør. Entusiasmen for selve båtene bygger på skrogform og rigg, og samspillet mellom disse.
Etter erfaringene fra eierskapet av "Jolly Roger" og "Hasica", kunne jeg konstatere at jeg mangler entusiasme, og evne til å interessere meg for de mer eller mindre avanserte tekniske systemer som er en nødvendig del av en moderne seilbåt. Evnen til å ta dette som en utfordring ble naturligvis svekket av tidsklemma som de fleste småbarnsfamilier opplever. Tankene gikk til mine opplevelser i Flipperjollen: https://seilingogpadling.blogspot.com/2016/12/seilbatene-flipperjolle.html

Etter en periode med drømmer og planlegging ble prosjektet "Fri" realisert: https://seilingogpadling.blogspot.com/2020/09/fri.html

Parallelt med det prosjektet begynte jeg med havpadling. Havpadlinga er for meg den ultimate måten å oppleve kystnatur på, og det enkle campinglivet, uten tekniske systemer passet meg perfekt. Likevel kom en lengsel etter seiling snikende etter noen år. Guttene begynte å bli store. Skulle de lære noe om seiling måtte det skje nå. Jeg så for meg en liten, enkel kjølbåt, som var tryggere å seile enn "Fri". En båt som fikk plass i minste kategorien båtplass i Skansen seilbåthavn. En båt som kunne brukes som "base camp" ved padleturer på kysten i kombinasjon med en delbar kajakk. Resultatet ble Västbrisen "Pärlan".




Carl Andersson, som er mest kjent for de velrennomerte Vindö-båtene, har tegnet denne nydelige lille båten. "Pärlan" gjorde meg til seiler igjen, og jeg følte at rollen som båteier satt bedre enn den hadde gjort før. Det trigget meg til å ta skrittet opp til en av de der kraftfulle, elegante, potente havseilerne, som egentlig alltid hadde ligget utenfor det som føltes realistisk å eie. Gambling 34 er Jan Herman Linge sin versjon av designkonseptet S&S introduserte med sin Swan 36.



Her beskriver jeg hvordan byttet fra Pärlan" til "Kuling" gikk til: https://seilingogpadling.blogspot.com/2015/11/ny-seilbat.html

Opplevelsen av seilegenskapene til denne båten har fått meg til å utstå mye av de utfordringene ved båtlivet jeg ikke er så glad i. I fjor var motivasjonen lav nok til at jeg la henne ut for salg. Nå er jeg igjen motivert for å jobbe videre med konseptet "Kuling".  Jeg har bestemt meg for å ta meg god tid til å sette henne i stand, og ikke ha for store ambisjoner om høy seilaktivitet de kommende sesongene. Håpet er at hun skal være fin å bruke når jeg blir pensjonist, og får litt mer tid.




lørdag 11. november 2023

Mye padling, lite seiling

 Kajakk-klubben har hatt loggbok for klubbens padlere som løper fra 1 november til 31 oktober. I år har styret besluttet å bruke kalenderåret, slik at denne sesongen varer helt til 31 Desember, og neste begynner 1 januar 2024. 

Likevel føles det naturlig for meg å oppsummere mitt sjøliv i 2023 nå. Jeg har padlet mye i året som har gått. Jeg landet på 103 turer i loggboka til klubben før månedsskiftet. Det tror jeg er ny pers, og det beror nok på at jeg har fått meg surfski som er kort nok til å lagres i reolplassen på Skansen. Derfor blir alle turer jeg padler derfra registrert i klubbens loggbok. I tillegg har jeg mellom ti og femten turer som jeg har padlet fra andre steder, så summen vitner om den høyeste padleaktiviteten jeg har hatt siden jeg kjøpte seilbåt.

Surfskien har blitt et treningsredskap. Aldri før har jeg brukt padling som trening, bare som aktivitet, og kanskje i beste fall trim. Rutinen har blitt viktig for meg, og for å være sikker på å kunne holde på, kjøpte jeg meg en ekstra wingåre i høst. Jeg tenkte egentlig kjøpe en likeverdig åre til den jeg bruker til vanlig, men når jeg sto hos kajaksidan på Värmdö ble jeg fascinert av en liten lett åre som er designet for langtur. 

Åra er en Greentip T-REY, og er etter sigende den letteste wingåra på markedet, og som man kan se på bildet er bladene ganske mye mindre enn på min CS3 som jeg padler med til vanlig. 

Min nye Nelo 540, er veldig fin å padle på treningsturer i rolige forhold. Nå har jeg også fått muligheten til å padle den i fine surfebølger noen turer, og det gir virkelig mersmak.

Bildet over er fra en økt på Rye, med surfing og redningsøvelser. Nå nylig fikk jeg mulighet å padle i kraftig vind sammen med min padlekompis Øyvind. Her er fra et innlegg jeg skrev på Facebook-siden https://www.facebook.com/groups/1678089599355879

Øyvind Anda og jeg hadde en fin padling fra Ladekaia til Skansen i går. Jeg var optimist, og planla å sette ut fra Ringvebukta, for å møte Øyvind ved Ladekaia.
Etter en stund med basking og kaving, hvor jeg fikk glede av hele tørrdrakta, og ble godt kjent med bunnforholdene i bukta, bestemte jeg meg for å spare min snart 60 år gamle kropp, og min purunge, høyblanke Nelo 540 for flere skrammer, og gi opp forsøkene på å sette ut.
Det ble til at Øyvind og jeg satte ut sammen ved Ladekaia, hvor forutsetningene for vellykket utsett var mye bedre. I starten av turen satt fiaskoen fra Ringvebukta i, og jeg var litt innbunden og reservert i padlinga. Dette ga seg når jeg ble grepet av bølge-gleden på vei inn mot elva. Siden det var høy vannstand, og vinden var ØNØ, var kreftene som lager strømsjø utenfor elveutløpet moderate, noe som førte til at sjøen i området var snillere enn det vi har opplevd før. Dette passet oss fint, siden det ga bedre forutsetninger for kontrollert surf.
"Hvilepause" i medstrøm i kanalen, før vi padlet ut Ravnklo-løpet og nøyt bølgene frem til Skansen, med en ekstra avstikker inn i Ilsvika. Mersmak!




Og seilbåten "Kuling" da? Etter noen forsøk på å selge denne flotte gamle havraceren av merket Gambling 34, innså jeg at hun bør være mitt "problem" noen år til.


"Kuling" fotografert under sin siste seilas 2022

Siden fokuset i år har ligget på padling, ble "Kuling" liggende i havna denne sesongen. Tanken var å starte en renovering innvendig, og få orden på alle ting som bør fikses for at hun skal nå samme nivå på innvendig trivsel som på seilgarderobe og hjelpemotor. Det har gått litt tregt. Hver gang jeg går ned for å jobbe med seilbåten, finner jeg snart ut at det er på tide med en tur i surfskien i stedet.

Nå, når vintersesongen er her har jeg fått ordnet opplag på land, slik at deet er mulig å ordne ting under vannlinja.


"Kuling" klar for litt stell.

Nå må jeg skjerpe meg, og prioritere renoveringen hvis jeg skal være verdig eier av denne flotte skuta.


søndag 15. oktober 2023

Turer i havkajakk

I år har jeg som sagt prioritert surfski-padling, men det betyr ikke at jeg har lagt havkajakken helt på hylla. Jeg prøver å være med på klubbens søndagsturer når det passer, og i tillegg hender det at det blir en og annen overnattingstur med telt og kokeutstyr.

Minneverdige turer i sommerhalvåret dette året:

Tur rundt Inderøya med TKK


Vi startet i Børgin, og padlet mot Straumen




Strandhogg med café-besøk i Straumen i lunsjtid. 


Nattehavn på Vollholmen



Andre dagen ble det lunsjstopp i Skarnsundet og overnatting på Korsholmen








Siste etappe ble Korsholmen - Kroksvågen



Neste tur var en kompistur i området Frøya - Øyrekka.

Jeg startet alene fra Dolmøy og hadde en teltovernatting på Kvernøya sør for Norddyrøy. Neste dag møtte jeg Trond og Leif på Setra. Vi padlet til Sula sammen, og bsøkte vennene Maj Elin og John. Videre var vi innom Bogøyvær, Mausundvær og Andsteinen. Teltovernatting på Skogsøya sør for Mausen.





Trond fant en Værskalle som han ga Leif i forsinket 81-årsgave









Så var det artig at Birgit ville være med på noen turer i sommer, bl.a en overnattingstur til Korsholmen, hvor vi hadde leir andre dagen på klubbturen som er beskrevet over. Birgit og jeg startet og sluttet turen i Kjerknesvågen.















torsdag 12. oktober 2023

Sikkerhet i surfski VS havkajakk

 I fjor høst i slutten av oktober, hadde jeg noen turer i surfski hvor jeg lurte litt på om sikkerhetsmarginene var gode nok. Da skrev jeg følgende i loggboka mi: 

I havakajakken føler jeg at jeg kan bruke lårstøtter, hoftebevegelser og åretak til å enkelt holde meg på rett kjøl i de fleste forhold jeg velger å padle i. Skulle dette svikte har jeg støttetak. Svikter støttetaket har jeg en ganske sikker rulle, som fungerer i de fleste forhold. Svikter rulla har jeg egenredning. (Den burde jeg sikkert øve mer på i rufsete forhold.) Jeg padler oftest alene, men når jeg padler sammen med andre er jo kameratredning en fantastisk sikkerhet å ha i bakhånd.

I surfskien finnes det ikke lårstøtter. Derfor er jeg mer avhengig av å holde kroppsvekten i balanse i forhold til skroget, og av stødigheten i kraften mellom åretaket og skroget. Foreløpig resulterer dette i hyppigere støttetak når jeg padler surfski enn når jeg padler havkajakk. Svikter støttetaket havner jeg i sjøen, og da er det egenredning. 

Jeg har altså følelsen av at det er mye større risiko for at jeg skal havne i det kalde vannet når jeg padler surfski enn når jeg padler havkajakk.

Når man først har havnet i vannet og skal utføre egenredning, har surfskien tre fordeler fremfor havkajakken: Den første er sikkerhets-stroppen, som gjør at padleren og surfskien er trygt festet til hverandre. Det andre er at man ikke trenger å tømme surfskien før man entrer den. (Cockpiten har mindre volum, og er selvlensende, slik at vannet forsvinner ut når man begynner å padle igjen.) Det tredje er at surfskien er lettere å entre, siden cokpiten er åpen.

For å føle meg like trygg i surfskien som i havkajakken må jeg nok venne meg til at støttetak er en naturlig del av surfskipadling i rufsete forhold, og at det heller ikke er dramatisk å havna i vannet, og måtte gjennomføre egenredning. I surfskimiljøet er det mye mindre fokus på kameratredning, men selvfølgelig er det en ekstra trygghet i å ha noen kamerater i nærheten som kan hjelpe når det trengs. (Hittill har jeg alltid holdt meg ved en strand med pålandsvind, eller padlet sammen med minst en kamerat når det har vært mye vind.)

Dette skrev jeg altså i loggboka rett etter at jeg hadde avsluttet bloggen i fjor. Nå har jeg jo ny surfski, som føles som at den har mer initialstabilitet enn den forrige, og jeg regnet derfor med at egenredningen ville gå på skinner. Når jeg var ute en tur i store, lange bølger, og skulle gjennomføre de rutinemessige øvelsene på egenredning fikk jeg meg en overraskelse. Jeg datt enn den ene veien, enn den andre når jeg skulle plassere rumpa i cockpit. Det måtte til skikkelig fokus, og konsentrasjon for å gjennomføre en vellykket redning. Etter det fikk jeg muligheten å ta en skikkelig økt i flotte surfebølger ved en strand. Jeg padlet utover et stykke, surfet inn, og hver gang jeg var inne i nærheten av stranda og snudde, tok jeg en egenredning fra hver side. Nå begynner jeg å føle meg sikker på å lykkes hver gang. (Det synes jeg også er minstekravet for å utagere i store forhold, og å padle lengre strekk medvindspadling.)