Mye padling, lite seiling

 Kajakk-klubben har hatt loggbok for klubbens padlere som løper fra 1 november til 31 oktober. I år har styret besluttet å bruke kalenderåret, slik at denne sesongen varer helt til 31 Desember, og neste begynner 1 januar 2024. 

Likevel føles det naturlig for meg å oppsummere mitt sjøliv i 2023 nå. Jeg har padlet mye i året som har gått. Jeg landet på 103 turer i loggboka til klubben før månedsskiftet. Det tror jeg er ny pers, og det beror nok på at jeg har fått meg surfski som er kort nok til å lagres i reolplassen på Skansen. Derfor blir alle turer jeg padler derfra registrert i klubbens loggbok. I tillegg har jeg mellom ti og femten turer som jeg har padlet fra andre steder, så summen vitner om den høyeste padleaktiviteten jeg har hatt siden jeg kjøpte seilbåt.

Surfskien har blitt et treningsredskap. Aldri før har jeg brukt padling som trening, bare som aktivitet, og kanskje i beste fall trim. Rutinen har blitt viktig for meg, og for å være sikker på å kunne holde på, kjøpte jeg meg en ekstra wingåre i høst. Jeg tenkte egentlig kjøpe en likeverdig åre til den jeg bruker til vanlig, men når jeg sto hos kajaksidan på Värmdö ble jeg fascinert av en liten lett åre som er designet for langtur. 

Åra er en Greentip T-REY, og er etter sigende den letteste wingåra på markedet, og som man kan se på bildet er bladene ganske mye mindre enn på min CS3 som jeg padler med til vanlig. 

Min nye Nelo 540, er veldig fin å padle på treningsturer i rolige forhold. Nå har jeg også fått muligheten til å padle den i fine surfebølger noen turer, og det gir virkelig mersmak.

Bildet over er fra en økt på Rye, med surfing og redningsøvelser. Nå nylig fikk jeg mulighet å padle i kraftig vind sammen med min padlekompis Øyvind. Her er fra et innlegg jeg skrev på Facebook-siden https://www.facebook.com/groups/1678089599355879

Øyvind Anda og jeg hadde en fin padling fra Ladekaia til Skansen i går. Jeg var optimist, og planla å sette ut fra Ringvebukta, for å møte Øyvind ved Ladekaia.

Etter en stund med basking og kaving, hvor jeg fikk glede av hele tørrdrakta, og ble godt kjent med bunnforholdene i bukta, bestemte jeg meg for å spare min snart 60 år gamle kropp, og min purunge, høyblanke Nelo 540 for flere skrammer, og gi opp forsøkene på å sette ut.

Det ble til at Øyvind og jeg satte ut sammen ved Ladekaia, hvor forutsetningene for vellykket utsett var mye bedre. I starten av turen satt fiaskoen fra Ringvebukta i, og jeg var litt innbunden og reservert i padlinga. Dette ga seg når jeg ble grepet av bølge-gleden på vei inn mot elva. Siden det var høy vannstand, og vinden var ØNØ, var kreftene som lager strømsjø utenfor elveutløpet moderate, noe som førte til at sjøen i området var snillere enn det vi har opplevd før. Dette passet oss fint, siden det ga bedre forutsetninger for kontrollert surf.

"Hvilepause" i medstrøm i kanalen, før vi padlet ut Ravnklo-løpet og nøyt bølgene frem til Skansen, med en ekstra avstikker inn i Ilsvika. Mersmak!

Og seilbåten "Kuling" da? Etter noen forsøk på å selge denne flotte gamle havraceren av merket Gambling 34, innså jeg at hun bør være mitt "problem" noen år til.

"Kuling" fotografert under sin siste seilas 2022

Siden fokuset i år har ligget på padling, ble "Kuling" liggende i havna denne sesongen. Tanken var å starte en renovering innvendig, og få orden på alle ting som bør fikses for at hun skal nå samme nivå på innvendig trivsel som på seilgarderobe og hjelpemotor. Det har gått litt tregt. Hver gang jeg går ned for å jobbe med seilbåten, finner jeg snart ut at det er på tide med en tur i surfskien i stedet.

Nå, når vintersesongen er her har jeg fått ordnet opplag på land, slik at deet er mulig å ordne ting under vannlinja.

"Kuling" klar for litt stell.

Nå må jeg skjerpe meg, og prioritere renoveringen hvis jeg skal være verdig eier av denne flotte skuta.

Turer i havkajakk

I år har jeg som sagt prioritert surfski-padling, men det betyr ikke at jeg har lagt havkajakken helt på hylla. Jeg prøver å være med på klubbens søndagsturer når det passer, og i tillegg hender det at det blir en og annen overnattingstur med telt og kokeutstyr.

Minneverdige turer i sommerhalvåret dette året:

Tur rundt Inderøya med TKK

Vi startet i Børgin, og padlet mot Straumen

Strandhogg med café-besøk i Straumen i lunsjtid. 

Nattehavn på Vollholmen

Andre dagen ble det lunsjstopp i Skarnsundet og overnatting på Korsholmen

Siste etappe ble Korsholmen - Kroksvågen

Kartlink: https://kart.gulesider.no/m/jUMFD

Neste tur var en kompistur i området Frøya - Øyrekka.

Jeg startet alene fra Dolmøy og hadde en teltovernatting på Kvernøya sør for Norddyrøy. Neste dag møtte jeg Trond og Leif på Setra. Vi padlet til Sula sammen, og bsøkte vennene Maj Elin og John. Videre var vi innom Bogøyvær, Mausundvær og Andsteinen. Teltovernatting på Skogsøya sør for Mausen.

Trond fant en Værskalle som han ga Leif i forsinket 81-årsgave

Kartlink: https://kart.gulesider.no/m/9TlC2

Så var det artig at Birgit ville være med på noen turer i sommer, bl.a en overnattingstur til Korsholmen, hvor vi hadde leir andre dagen på klubbturen som er beskrevet over. Birgit og jeg startet og sluttet turen i Kjerknesvågen.

Kartlink: https://kart.gulesider.no/m/KplZ8

Sikkerhet i surfski VS havkajakk

 I fjor høst i slutten av oktober, hadde jeg noen turer i surfski hvor jeg lurte litt på om sikkerhetsmarginene var gode nok. Da skrev jeg følgende i loggboka mi: 

I havakajakken føler jeg at jeg kan bruke lårstøtter, hoftebevegelser og åretak til å enkelt holde meg på rett kjøl i de fleste forhold jeg velger å padle i. Skulle dette svikte har jeg støttetak. Svikter støttetaket har jeg en ganske sikker rulle, som fungerer i de fleste forhold. Svikter rulla har jeg egenredning. (Den burde jeg sikkert øve mer på i rufsete forhold.) Jeg padler oftest alene, men når jeg padler sammen med andre er jo kameratredning en fantastisk sikkerhet å ha i bakhånd.

I surfskien finnes det ikke lårstøtter. Derfor er jeg mer avhengig av å holde kroppsvekten i balanse i forhold til skroget, og av stødigheten i kraften mellom åretaket og skroget. Foreløpig resulterer dette i hyppigere støttetak når jeg padler surfski enn når jeg padler havkajakk. Svikter støttetaket havner jeg i sjøen, og da er det egenredning. 

Jeg har altså følelsen av at det er mye større risiko for at jeg skal havne i det kalde vannet når jeg padler surfski enn når jeg padler havkajakk.

Når man først har havnet i vannet og skal utføre egenredning, har surfskien tre fordeler fremfor havkajakken: Den første er sikkerhets-stroppen, som gjør at padleren og surfskien er trygt festet til hverandre. Det andre er at man ikke trenger å tømme surfskien før man entrer den. (Cockpiten har mindre volum, og er selvlensende, slik at vannet forsvinner ut når man begynner å padle igjen.) Det tredje er at surfskien er lettere å entre, siden cokpiten er åpen.

For å føle meg like trygg i surfskien som i havkajakken må jeg nok venne meg til at støttetak er en naturlig del av surfskipadling i rufsete forhold, og at det heller ikke er dramatisk å havna i vannet, og måtte gjennomføre egenredning. I surfskimiljøet er det mye mindre fokus på kameratredning, men selvfølgelig er det en ekstra trygghet i å ha noen kamerater i nærheten som kan hjelpe når det trengs. (Hittill har jeg alltid holdt meg ved en strand med pålandsvind, eller padlet sammen med minst en kamerat når det har vært mye vind.)

Dette skrev jeg altså i loggboka rett etter at jeg hadde avsluttet bloggen i fjor. Nå har jeg jo ny surfski, som føles som at den har mer initialstabilitet enn den forrige, og jeg regnet derfor med at egenredningen ville gå på skinner. Når jeg var ute en tur i store, lange bølger, og skulle gjennomføre de rutinemessige øvelsene på egenredning fikk jeg meg en overraskelse. Jeg datt enn den ene veien, enn den andre når jeg skulle plassere rumpa i cockpit. Det måtte til skikkelig fokus, og konsentrasjon for å gjennomføre en vellykket redning. Etter det fikk jeg muligheten å ta en skikkelig økt i flotte surfebølger ved en strand. Jeg padlet utover et stykke, surfet inn, og hver gang jeg var inne i nærheten av stranda og snudde, tok jeg en egenredning fra hver side. Nå begynner jeg å føle meg sikker på å lykkes hver gang. (Det synes jeg også er minstekravet for å utagere i store forhold, og å padle lengre strekk medvindspadling.)

Hei Igjen!

 Nå har jeg bestemt meg for å fortsette denne bloggen. Jeg kommer ikke til å ha ambisjoner om å føre loggbok over all min aktivitet på havet, slik jeg har gjort tidligere. 

Tanken med å fortsette nå, er å formulere tanker om ting jeg er opptatt av i forbindelse med min seiling og padling. Det er få personer i mitt fysiske nærmiljø som er interesserte i dette i den grad at jeg har samvittighet til å dure i vei om alle disse tingene, og derfor er dette en arena hvor jeg dels kan formulere mine tanker for egen del, og dels henvende meg til et publikum som muligvis har interessen som skal til for å sette pris på innleggene. 

Siden sist innlegg, for et knapt år siden, har jeg hatt hovedvekt på padling, og spesielt surfski.

Jeg begynte jo med denne herlige aktiviteten i oktober 2021. Her er en link til mitt første innlegg: https://seilingogpadling.blogspot.com/2021/10/surfski.html 

Siden den gang har jeg investert i egen wingåre, og nå er jeg inne på min tredje surfski. Den første surfskien jeg eide og padlet var en Carbonology Sport Boost.

Den padlet jeg i ni måneder, og det finnes en del innlegg om den i loggboka fra 2021 og 2022. I august 2022 skaffet jeg meg en Spindrift, som er et nydelig design fra Björn Thomasson. https://www.thomassondesign.com/katalog/mina-kajaker/spindrift-2

Den er selvfølgelig også representert i innlegg fra august 2022, og frem til oktober samme år, da jeg avsluttet den elektroniske loggboka.

I august i år tok jeg padleforbundets Trener-1 - kurs. I løpet av kurset ble det klart for meg at det ville være lurt å investere i en lettere surfski. (Spindriften veier 21 kg.)

Når det viste seg at Trondhjems kajakk-klubb kunne være interessert i å ta over Spindriften, begynte jeg å kikke på båter som passet mine kriterier. Jeg ville ha en lett surfski som ikke var lengre enn 565 cm, som er maks lengde for å få plass i klubbens reoler på Skansen. Videre skulle den nye surfskien ha en stabilitet som passer meg, og gjerne bra fartspotensiale i forhold til stabiliteten. Nordic Kayaks, og Nelo peket seg ut som mest interessante. Nelos unike skrogdesign fra 2020 er veldig spennende: https://nelosverige.com/nelo-surfski-2020

Det dukket opp et fristende tilbud på en ny Nelo surfski. Det resulterte i en handel hvor jeg fikk oppleve transportskade, og masse trassel og mailer i forbindelse med det. I løpet av den prosessen fikk jeg veldig dårlig inntrykk av transportfirmaet DB Schenker, og veldig godt inntrykk av sportsutstyr-firmaet Bull Ski&Kajakk.  

Nå er jeg lykkelig eier av en splitter ny Nelo 540L, som jeg synes oppfyller kriteriene jeg satte opp, på en god måte. 

Bull Ski&Kajakk ba meg om å skrive en tilbakemelding når jeg hadde fått prøvd surfskien. Slik ble den:

Kajakken virker umiddelbart som solid, og med veldig høy finish. Siden jeg i utgangspunktet hadde bestilt en Nelo 550, var jeg spent på hvordan jeg ville oppleve denne modellen.

Jeg er egentlig først og fremst en rutinert havpadler, og surfski begynte jeg med så sent som oktober 2021. Etter noen turer i klubbens nybegynner-modeller, kjøpte jeg meg en CS Boost som jeg padlet i 9 måneder. Den byttet jeg i en Björn Thomasson Spindrift, som jeg har hatt stor glede av å padle det seneste året. I august i år tok jeg padleforbundets Trener 1- kurs for surfski. I løpet av kurset ble det tydeligere for meg at det ville være en god idé å skaffe en lettere ski enn den 21 kg (!) tunge Spindriften av tre, som jeg har padlet til nå. 

Når jeg nå har padlet min nye Nelo 540 seks turer i forskjellige forhold, kan jeg gi en beskrivelse av mitt inntrykk så langt. 

Kajakken viser en tydelig initialstabilitet på flatt vann. Den er veldig lettdreven, og går utrolig mykt i små, krappe bølger imot. I bølger virker den livlig og lettmanøvrert. I store, lange bølger føles stabiliteten passe for meg. I mindre og krappere sjø opplever jeg kajakken som forutsigbar, og lett å kontrollere. Når det er sagt resulterer det relativt flate partiet fra setet og bakover i at kajakken blir litt "bikkete" i sidesjø. Den krever også større konsentrasjon ved egenredning enn den tunge Spindriften, som hadde litt mindre initialstabilitet. For meg, som veier rett under 70 kg kan Nelo 540:en føles litt "corky" som amerikanerne sier. (At den flyter litt oppå vannet.) Disse tingene er slikt jeg er veldig motivert for å venne meg til. Jeg synes Nelo 540 er en surfski som gir stor padleglede, og jeg ser fram emot å teste den i optimale downwind-forhold!