Skansen - Trolla - Skansen. Vær: VNV 5-15 m/sek, overskyet med en del regn.
Også denne søndagen tyvstartet jeg søndagspadlinga, dels pga covid 19-restriksjoner i garderoben (det er kun tillatt med to personer om gangen i garderoben), og dels for at det er fint å være mest mulig ute imens det er dagslys.
Vindmeldinga var litt på grensa til padling i dag - stødig vind fra 5-11 m/sek, og vindkast fra 12-15 m/sek. Likevel var jeg ikke i tvil om å dra ut, for når vinden kommer fra VNV, er det fint å padle fra Skansen selv ved kraftig vind. I starten får man kjenne litt på vindstyrken imens man padler vestover. Når man kommer lengst vest i Ilsvika er man i ly for vinden, og kan padle i ly langs land helt frem til Høvringen. Deretter kan man føle seg frem ettersom man blir mer og mer eksponert for vind og bølger jo lengre man padler.
Når jeg kom ned til havna virket det ikke som at det var så mye vær, men jeg ble overrasket over hvor mye bevegelse det var i flytebryggene når jeg gikk ut for å se til "Kuling".
Alt vel ombord - fortøyningene så bra ut, og det var tørt i kjølsvinet
Jeg tok ut Iqyaxen fra reolen, og husket plutselig at fotstøtten hadde løsnet når jeg bar henne opp etter sist tur. (Det er tydeligvis alltid noe å styre med, hvor enkel og liten båten enn er.) Iqyaxen ble lagt på gresset for at jeg skulle få til å ordne med fotstøtten.
Turen før klubbkameratene dukket opp dreide seg om kanting og manøvrering i havnebassenget, og å kjenne på vind og bølger i området mellom havna og Høvringen. Det ble også noen ruller i Ilsvika.
De som møtte opp til søndagspadling i ruskeværet var, foruten meg, tre rutinerte padlere, og en sprek friskus som er litt ferskere. Til min overraskelse valgte de to rutinerte padlerne som ledet an, å padle i en rett linje fra enden av moloen opp mot tankanleggene, i stedet for å padle lengst mulig vest i Ilsvika, for å fortsette i ly av land. Jaja, det var jo ikke så mye vind akkurat nå.... Når vi nærmet oss tankanleggene kom et lasteskip innover, og skulle legge til kai der. Vi padlet inn og la oss i ly ved Heggdalen. Det tok tid med skipets manøver, så vi ble enige om å padle i en vid bue utenfor. Jeg merket at den ferskeste padleren syntes det tok på kreftene, så jeg foreslo en liten pust i bakken før vi padlet rundt Høvringneset.
Når vi padlet videre la de rutinerte padlerne igjen kursen rett mot vinden med god avstand til land. Jeg sa til den ferskeste at han burde bli med meg langs land, siden det krever mye mindre energi. Når jeg padlet innover langs stranda i Brennebukta merket jeg at han likevel fulgte de andre. Jeg ventet inn de andre ved Munkaunet, og tok meg tid til noen ruller.
Langs Trolla-stranda begynte det virkelig å røyne på for den ferske padleren, og da ble han tipset av en av de andre om å padle langs land. Vi la oss og hvilte litt i ly av det siste neset før Digermulen. Jeg foreslo at vi skulle snu der, siden veien videre ville være fullt eksponert for vinden, med langt kraftigere motvind, og større bølger. De tre andre rutinerte var ivrige på å fortsette et lite stykke for å kjenne på forholdene. Når vi to som ble igjen så dem komme tilbake, padlet vi ut i bølgene for å surfe mot Høvringen. Jeg la meg bak, og ventet til avstanden til gruppa var slik at jeg kunne ta en surf frem til jeg såvidt hadde passert sistemann. Da ventet jeg igjen. Hele tiden holdt jeg øye med den ferske padleren. Han klarte seg fint, og satset med friskt mot, men plutselig gikk han rundt. Tøffingen hadde roen på seg til å prøve å rulle opp to ganger før han gikk ut av båten. Jeg padlet frem og tilbøy kameratredning. Det gikk greit, men jeg merket at han ikke automatisk hadde samme idéer om hva som skulle skje som jeg hadde. Likevel var det udramatisk, og rolig gjennomføring av manøveren.
Vi padlet videre, og ved Høvringen foreslo de to padlerne som ledet an, at vi skulle legge kursen rett ned mot Skansenløpet, slik at vi fikk mest mulig ut av surfebølgene. Jeg sa til den ferskeste padleren at jeg godt kunne bli med ham langs land, hvis han ville det. Han ville gjerne prøve seg videre i bølgene. Etter en kort etappe var det veldig nært et til velt, og støttetakene så ikke betryggende ut. Da ble han anbefalt av en av de andre om å takke ja til mitt tilbud.
Jeg oppsummerer for meg selv: Hvis hele gruppa hadde valgt den letteste veien i motvinden ville kanskje alle sammen ha orket å prøve seg lengre ut, og opplevd turen som både artigere og tryggere. turen var for såvidt både artig og trygg nok for meg, men likevel...
