Arctic Sea Kayak Race

 19 - 25 juli deltok jeg i Arctic Sea Kayak Race. https://askr.no/en

Denne festivalen har jeg ønsket å delta på i lang tid, og endelig fikk jeg muligheten!

Lørdag den 18 juli på ettermiddagen ankom jeg Kråkberget Fjord Camp etter to dagers bilkjøring fra Trondheim. Jeg fikk anvist en teltplass rett ved stranda vi skulle sette ut fra neste dag.

Værmeldinga var ustabil, så jeg var takknemlig for oppholdsvær når leiren ble satt. Restaurantmiddag innendørs ble fristende med tanke på kommende dagers campingliv i varierende vær.

Under måltidet ble jeg kjent med Göran og Nora som begge er en del av staben i Arctic Sea Kayak Race. (ASKR) Etterhvert dukket det opp flere fra staben, og jeg hjalp dem å laste en motorbåt med utstyr som skulle ut til Skipnes på Tindøya. Skipnes er hovedbasen under festivalen.

Ut på kvelden fikk jeg lyst til å padle en tur i området, og jeg syntes det var naturlig å legge turen til Skipnes for å gjøre meg kjent med stedet og kanskje møte igjen festivalfolka. Jeg padlet av gårde i lett medvind og lettskyet vær. Etterhvert økte vindstyrken, og det begynte å regne.Når jeg padlet inn i kilen der Skipnes ligger fikk jeg en påminnelse om hva området kan by på av vindfenomener. En fallvind som var så heftig at det føltes som at et helikopter sto rett over meg gjorde at jeg måtte sitte fremoverbøyd med et lavt støttetak til det hele var over. 

Været innbøy ikke til noe lengre besøk i land, men jeg ruslet en tur langs bryggen, og kikket inn på kontoret til ASKR. Ingen i staben var til stede, så jeg padlet tilbake til Kråkberget. Det ble en seig tur i motvind og regn. Etter en kort stund i innbitt "slitermodus" bestemte jeg meg for at jeg hadde god tid, og at det gikk fint an å la seg fortrylle av omgivelsenes skjønnhet også i dette været.

Søndagen den 19 juli startet rolig, med lettskyet vær. Etter frokost på stranda kom jeg i snakk med det finske paret Paula og Jukka, som hadde kommet kvelden før. De skulle delta på treffet, og de hadde allerede padlet tur i tre finske nasjonalparker på vei oppover.

Staben åpnet for registrering i en av campinghyttene klokken 13. Når det nærmet seg dukket det opp flere og flere biler som lempet av kajakker og utstyr ved stranda, og etterhvert lignet det virkelig på en festival.

For meg ble det hyggelig gjensyn med Ole Kristian og Tobias, som begge er padlekompiser fra Trøndelag, og Runar som bodde i Trondheim for lenge siden. Runar og jeg har padlet mye sammen, og vi tok videregåendekurs i samme gruppe. Det viste seg at han nå bor i Harstad, og at han tilhørte staben til ASKR. 

Omtrent et døgn etter at jeg ankom Kråkberget FjordCamp padlet vi ut i samlet tropp med destinasjon Sandholmen nord for Langøya.

Vi fikk fin padling, og en hyggelig kveld på en strand med utsikt mot Dyrøytinden.

I utgangspunktet er det lagt opp til to grupper. Long og short "Ramble". Dette er tydeligvis en internasjonal måte å omtale turpadling på. Dette året ble påmeldingen beskjeden, sannsynligvis pga langtidsprognos for været som gikk ut på ustabilt vær med mye regn og vind, og temperaturer mellom 6 og 9 grader C. Alle deltakerne ble derfor samlet i en gruppe. 

Mandag 20 juli fikk vi fint vær. Rolig vind og bra temperatur, godt og vel tosiffra. Vi padlet opp til Geitstrandøya. Vi rundet den før vi gikk i land for lunsjpause på Geitstranda. Omveien ga belønning i form av observasjon av en liten selkoloni på vestsiden av øya. Når man har sett for seg en uke med sammenhengende barske forhold blir man veldig takknemlig for godvær og sol!

Etter lunsj padlet vi videre til Sørsand på Skogsøya. Det utbrøt jubel blant deltakere som har vært på festivalen før, når destinasjonen ble kunngjort. Når vi nærmet oss skjønte jeg hvorfor. En lang hvit sandstrand med gressvoll over, godt egnet til telting. 

For oss som er vant til å padle tur alene eller med små grupper er denne festivalen luksus. Følgebåtene bidrar, foruten med ekstra sikkerhet, også med forsyninger. De kommer med vedsekker til bål, vanndunker, søppelsekker for restavfall og pant. De setter også opp et "dotelt" over en felles latrinegrop. "De blir jo heilt håplaust hvis ei så stor gruppe ska driv me villskiting rundt omkring". 

Denne kvelden stilte de også med storkjøkken på stranda, og serverte ASKR sin fiskebollesuppe til hele gjengen. Det ble stor stemning i løpet av kvelden, og alle sammen tok informasjonen om at morgendagen ville gå ut på motvindspadling i ruskevær med fatning.

Tirsdag 21 juli begynte med frisk vind fra SV. Skogsøya ligger med vestsiden eksponert mot storhavet, og denne morgenen rullet det inn bølger på stranda, som vender mot SV. Det er heldigvis noen holmer og skjær utenfor stranda som gjør at bølgene som kommer inn ikke er så store. Vi ble informert om planen for dagen. Den gikk ut på å padle til Geitstranda igjen for å spise lunsj samme sted som dagen før. Deretter skulle turen fortsette til  Skipnes. Den opprinnelige planen var å ankomme Skipnes på onsdagen. Onsdagen var det meldt heftig vind fra NV, og derfor var det fornuftig å dra til hovedbasen og eventuelt ta kontrollerte turer derfra på onsdagen.

Hele gruppa kom seg greit ut fra stranda selv om noen fikk en del vann i sittebrønnen i prosessen. Det virket også som at de fleste trivdes godt ute i bølgene. Motvinden tok på kreftene, og noen deltakere måtte få tauing, og de som sliter med latente vondter merket mer til disse enn ved padling i mer normale forhold.

Lunsjpausen på Geitstranda hadde en helt annen karakter enn dagen før. Selv om humøret var godt, og praten gikk livlig, var det tydelig at folk var opptatt av å holde på kroppsvarmen, og restituere etter anstrengelsen ved å komme dit.

Festivalen har et godt forhold til redningsselskapet, og redningsskøyta som er på vakt i området stiller gjerne som backup i tillegg til festivalens egne følgebåter. Dette tilbudet ble utnyttet denne dagen, og de padlerne som hadde fysiske plager, eller hadde blitt nedkjølt, ble etter lunsjpausen tilbudt skyss til Skipnes med kajakk og utstyr med redningsskøyta.

Etter lunsjpausen ble det målrettet padling til Tindsøya. De fleste valgte å gå i land på østsiden, og frakte utstyr og kajakker over til Skipnes ved hjelp av traller. Vi var en liten gjeng som fortsatt hadde overskudd og lyst til å padle rundt øya. Vi fikk betale med å møte dagens kraftigste motvind i sundet mellom Tindsøya og Nærøya. En padler med GPS kunne fortelle oss at den ved et tidspunkt hadde registrert en hastighet på - 0,1 km/t. Det var herlig å runde neset, og få vind og bølger fra siden, og etterhvert medvind, og mulighet for litt småsurf det siste strekket inn mot Skipnes. 

Her er kajakkene trygt i land i den lune kilen ved Skipnes. Mange av oss falt for fristelsen å spise restaurantmiddag etter å ha satt telt i småregnet. Noen skyndet seg til og med for å sikre seg innendørs overnatting.

Onsdag 22 juli ble vi tatt med på en liten padletur innaskjærs med et kort besøk ute i storbølgene. Følgebåten rekognoserte ute i åpent hav, og kom tilbake med melding om ca 4 meter høy havsjø. Mesteparten av gruppa valgte å bli med ut for å kjenne på bølgene i et område hvor sjøen var delvis brutt ned. Noen valgte å holde seg innaskjærs. Det ble en kort overpadling i sjø på 1 til 1 og 1/2 meter, med rotete vind- og reflekssjø på toppen. Det var første turen for meg i slike forhold i denne kajakken, og det var en viss forskjell i oppførselen med tilnærmet tom kajakk i forhold til dagen før, hvor kajakken var full-lastet med turutstyr. Det ble en del støttetak i løpet av overfarten. I slutten av etappen følte jeg meg trygg nok til å skrå utover for siden å prøve en surf innover i bølgene. Jeg bruker foreløpig grønlandsåre i rufsete forhold når jeg padler denne kajakken, slik at jeg føler meg trygg på å kunne rulle opp ved et velt.

Etter overpadlinga fikk vi muligheter til å padle ut en kort runde gjennom sundet mellom Tindsøya og Halsøya for å føle på den utemmede utgaven av havsjøen. Ute i anslagsvis tre meter havsjø med rotesjø på toppen savnet jeg Q-boaten, som jeg regner med hadde gitt meg en mer avslappet og leken holdning til situasjonen. I min Tiderace Pace 18 ble det konsentrert padling med omtrent like mye fokus på å holde balansen som på fremdrift og manøvrering. Når jeg snudde baugen innover mot sundet igjen, var det fylt opp med mer eller mindre stødige padlere. Jeg fikk en kraftig dytt i rumpa, og var nødt til å legge meg bakover og bremse det jeg klarte med åra, for å avverge en tvangssurf inn i gruppen av medpadlere. Alle greide å komme seg inn i lunt farvann igjen uten velt eller kollisjoner. 

Det er vanskelig å organisere en gruppe i slike forhold, men i etterpåklokskapens lys tror jeg det ville ha vært lurt å avtale mer nøye et slags køsystem, og høyretrafikk, for å unngå for stor risiko for uheldige sammenstøt.

Resten av turen gikk innaskjærs, med lunsjpause på Sunderøya. Det ble koselig skravlepadling, og det var lett å spore en viss opprømthet etter opplevelsene ute i havsjøen. Dagens heltinne var Nora, som tok grunnkurs få uker i forveien, og denne dagen padlet en for henne helt ny kajakk etter å ha padlet dobbelkajakk sammen med en mer rutinert havpadler hittill på turene. Respekt!

Torsdag 23 juli var programfestet hviledag fra turpadling, men med diverse seminarer og arrangementer på Skipnes. Jeg benyttet anledningen til å gå en tur på øya på formiddagen.

Ellers fikk jeg med meg Fredrik Ness sitt teknikk-kurs, som besto i demonstrasjon, og beskrivelse av effektiv fremdriftsteknikk, på brygga utenfor festivalkontoret. Vi fikk lære om sittestilling, og de forskjellige momentene i fremdriftstak ved havpadling. Veldig klart og interessant. Jeg følte at jeg ble ladet opp med et godt sett med nye tanker, og nyttige fokus for videreutvikling av padleteknikken min.

Etterpå ble det avholdt en uformell sprintkonkurranse. Det var skuffende få som hadde meldt seg på, men det ble nok til to heat. Familien Tendeland - Ness var påmeldt ved Chipo, Fredrik og deres 12 år gamle sønn Trym. Alle tre kom til finaleheatet, og jammen klarte jeg også å lure meg med der. Jeg greide faktisk å kapre andreplassen i min første padlekonkurranse noensinne. (Unntatt konkurranser i grønlandsruller.)

Fredag 24 juli kunne man velge mellom å delta i en kort tur innaskjærs, og å delta i et halvmaraton. Siden jeg har jobbet mye med å få en god fremdriftsteknikk de siste åra ville jeg ta utfordringen å prøve meg på halvmaraton. Løypa gikk rundt Dyrøya, og i merkbar sønnavind ble større delen av racet gjennomført i motvind. Jeg hadde bestemt meg for å starte med rask padling den første kilometeren, og siden legge meg på et fornuftig tempo for å være sikker på å orke hele veien. Hvis jeg hadde krefter igjen ville jeg øke tempoet i slutten. Det må innrømmes at jeg ble mer påvirket av hva de andre deltakerne gjorde enn jeg hadde planlagt. Det første som skjedde var at jeg ble revet med av de sterkeste padlerne i starten, og valgte et for høyt tempo det første strekket. Det førte igjen til at det tok tid før jeg fant en energisparende rytme når jeg skulle legge meg i distansetempoet. Videre ble dette tempoet påvirket av Amandus som lå foran meg, og Geir som lå bak meg.

Selv om jeg lot meg pushe litt av konkurranse-situasjonen er jeg fornøyd med at jeg stort sett greide å holde et greit tempo gjennom hele løpet, og til og med øke takten litt i slutten. Det viste seg å holde til en plassering akkurat midt i feltet, både hvis man ser på min klasse, og hvis man ser på alle padlerne samlet.

Den overlegent raskeste kajakken var tomannskajakken med Fredrik Ness og sønnen Trym. Vinner av herreklassen var Lars Oven Pettersen, og vinner av dameklassen var Chipo Tendeland. 

Treffet var en herlig opplevelse både som naturopplevelse, padleopplevelse, og som sosial berikelse. Jeg må nevne familien Tendeland - Ness spesielt som en sterk bidragsyter til inspirasjon og stemning igjennom hele programmet. De klarte å integrere hele familien i gjennomføringen av hele festivalen. Chipo padlet tomannskajakk sammen med dattera Julie.  Fredrik kjørte stort sett gummibåt, som privat følgebåt til sønnen Trym og fetteren hans Torstein, som padlet hver sin junior-surfski gjennom hele treffet. Alle tre barna fikk lov til å oppføre seg og utagere som barn i alle situasjoner. Hvis surfskigutta virket som at de gikk lei, ble kalde, eller slitne, kom Fredrik med gummibåten og lot de surfe på hekkbølgen. Plutselig lå de langt foran feltet. Det gjør noe med stemningen når du padler i regn og motvind, og hører to guttestemmer til gutter som fyker rundt og leker i hver sin surfski på havet...

Forberedelser til ASKR

 Arctic Sea Kayak Race er en padlefestival jeg har hatt lyst til å delta på lenge, og i år har jeg muligheten til å være med! https://askr.no/no

Vesterålen byr på fantastisk natur og spennende padleområder, og selve festivalen virker legge tilrette for herlig samvær med entusiastiske padlere.

Hittill har jeg bare padlet min Tiderace Pace 18 i Trondheimsfjorden uten mere opp-pakking enn det man trenger på en dagstur.

I dag fant jeg ut at det var best å teste hvordan båten er å pakke, og hvordan den oppfører seg med fullt campingutstyr, og mat og vann for fem dager i lasterommene.

I omtaler av Tiderace Pace 18 snakker man om "Alpine style tour paddling", og at denne båten er jo fin til trening og konkurranse, men det er jo ikke noen turbåt. Derfor ble jeg overrasket når jeg med letthet fikk plass til alt jeg vanligvis har med på lengre kajakkturer i båten.

Når jeg padlet ut rørte seg kajakken med tyngde og myndighet, og sekundærstabiliteten var overveldende da jeg prøvde litt kantsvinger med roret oppe. Så var det dags for å felle ned roret og drive kajakken opp i høy turfart. Hun var selvfølgelig  tregere i akselerasjonen, men når man hadde fått henne opp i fart var følelsen av god glid og mektig sig merkbar. Man får være nøye med hvorhen man styrer denne torpedoen! 

Rullinga måtte utføres langsomt med tålmodig venting på at åra fant sin posisjon i overflata før man vippet seg opp, men da gikk det lett. Jeg synes jeg begynner å få taket på rulleteknikken med wingåre. Det var likevel en følelse av deilig hjemmebane når jeg byttet til grønlandsåra.

Egenredninga føltes stødig. Det var uproblematisk å entre båten fra vannet. Det som derimot var helt umulig for meg var å få tømt ut vannet ur cockpit før jeg entret. Dermed måtte jeg sette meg ned i en cockpit som var halvfull av vann. Stabiliteten var mer enn god nok for kontrollert padling inn til land for tømming, selv med alt vannet i sittebrønnen.

I dag var det stille på fjorden, så jeg fikk ikke prøve hvordan båten oppfører seg i bølger. Hurtigbåten kom forbi, og hekkbølgene var ganske bratte. Kajakken vaket fint og tørt over bølgene selv med den tunge lasten.

Reserveåre på fordekk?

 I dag padlet jeg en tur i min Tiderace Pace 18. Det var frisk vind fra V, så jeg padlet til Storsteinan fra Skansen. På turen tilbake fikk jeg noen herlige surfer. Bølgene var store og bratte, og jeg tror at jeg oppnådde personlig fartsrekord i denne kajakken.

Helt siden jeg begynte å padle havkajakk har jeg hatt for vane å ha en grønlandsåre i reserve liggende på fordekk. Det har jeg opplevd som en god løsning. Akterdekk vil jeg ha fritt for utstyr fordi det er der man entrer kajakken ved egenredning. På den tiden da jeg var mest sikkerhets-nerd øvde jeg jevnlig på å hive fra meg åra, gå rundt, ta ut reserveåra ur dekksriggen og rulle opp. Det funket som bare det!

Av og til har jeg fått kommentarer på at jeg ikke burde ha åre der fordi det kan bli krøll hvis det er store forhold. Jeg har også opplevd at sjøen har tatt godt i reserveåra når jeg har padlet i stor og krapp sjø, men det har aldri fått noen særlige konsekvenser. Litt uro i kajakkens bevegelser, og litt belastning på åre og dekksrigg synes jeg var greit å akseptere siden fordelene med opplegget er så store.

I dag, når jeg surfet i god fart, og på et tidspunkt begravde baugen i en stor bølge, knakk reserveåra.

Det var ergerlig, en fin åre, lettbygd med fin svikt i, som jeg likte godt å padle med. Jeg må finne ut av hva slags konsekvenser dette skal få for videre rutiner. Umiddelbart tenkte jeg at "Ja,ja, jeg får vel holde fordekket fritt for utstyr når jeg driver med denne typen padling i denne kajakken". Når jeg resonerer videre vil jeg ikke være uten reserveåre, og jeg vil ikke ha en på akterdekket, av oven nevnte grunn.

Når jeg ser på hvordan dette skjedde, og hva som kan gjøres for å unngå at det skjer igjen, ser jeg at det fremre festepunktet for åra er ganske langt bak slik jeg har hatt det. Hvis jeg ordner et solid feste så langt frem som mulig burde det minimere mulighetene for at det samme skjer igjen. Det er ogå mulig å ha en delbar euro-åre eller wing-åre i stedet for grønlandsåra, selv om man går glipp av muligheten til å spontant rulle seg opp hvis man mister eller skader åra man padler med ved et velt. Jeg heller nok mot å prøve en ny festeanordning, og fortsette med grønlandsåre på fordekket.

Iqyax reparasjon

 Etter mitt innlegg om ocean cockpit https://seilingogpadling.blogspot.com/2025/11/ocean-cockpit.html padlet jeg en til tur i litt frisk NØ. Jeg padlet til Grilstad, og gledet meg til å få padle medvind tilbake til Skansen, med gode muligheter for surf  fra Ladeneset og inn. Jeg gikk i land på en flytebrygge i Grilstad marina, og når jeg tok opp båten greide jeg å slå baugen i en pullert slik at det ble slått et hull i duken. Jeg hadde jo veldig lyst å padle tilbake, og lekte med tanken på å tape skaden med gaffateip. Fornuften seiret, og jeg fikk min sønn til å komme til marinaen med bil og hente hjem meg og kajakken.

Verkstedet til kajakk-klubben var lager for flattvannsbåter, så jeg innså at jeg måtte gjennomføre reparasjonen utendørs hjemme. 

Jeg var jo gira på å padle denne nydelige båten, men nå måtte jeg være tålmodig å vente. Siden jeg ikke helt hadde funnet tilbake til det gode forholdet til liten sittebrønn, begynte jeg å tenke ut en plan. I tillegg til å reparere skaden skulle jeg bygge om båten. Bytte ut cockpiten med en større, slik at jeg kan bruke samme teknikker ved redninger, og når jeg skal entre og gå ut av båten som jeg bruker i mine andre kajakker. Jeg sendte sjøsokken min til Anders Thygesen alias kajakkspesialisten, og ba ham finne en større cockpit, og modifiere sjøsokken til den. Det gjorde han raskt, så nå er det opp til meg å bygge om kajakken.

 I kveld var første gang siden jeg skadet kajakken som jeg hadde tid til reparasjonsarbeid, og det samtidig var vær til å arbeide på terassen. 

Riften er sydd, og i morgen skal jeg tette med Ettans tätningsmedel.

Jeg håper at jeg snart kan komme i gang med ombyggingen av kajakken. Jeg har en plan som jeg håper fungerer for å flytte masik, og likevel beholde skrogfasongen som jeg er så fornøyd med. Jeg følger opp med bilder og innlegg.

Blir kjent med kajakken

 I dag var første dagen siden jeg fikk min Tiderace Pace 18, at YR meldte vind fra NV samtidig som jeg hadde tid til en padletur. Jeg gledet meg til å kjenne på kajakkens egenskaper i vind og bølger.

Siden sist innlegg har jeg padlet 19 turer i kajakken, og det har vært mest rolig vær, eller vind fra SV på disse turene. I Trondheim må vinden komme fra nordlig retning for at det skal bli noen bølger å padle i.

Allerede på andre turen jeg padlet i denne båten prøvde jeg ut egenredning. På flatt vann var det enklere enn i Q-boaten jeg nå har solgt. Før jeg har fått prøvd kajakken i bølger opplever jeg altså at jeg har fått meg en rask kajakk som er veldig stødig i forhold til fartspotensialet. I tillegg er den lett å rulle og gjennomføre egenredning i.

Når jeg kom ned til havna i formiddag var det vindstille. Jeg så noen mørkeblå felter lengre ut som kunne tyde på at vinden kom mer fra vest enn YR hadde meldt. Da var det bare å belage seg på nok en trimtur i rolig vær. Utenfor moloen var det litt småskvalp, og når jeg rundet neset ved Høvringen ble jeg møtt av merkbar motvind i følge med små vindbølger. Ved Digermulen blåste det friskt fra vest, og det var jevnt med vindbølger som var litt større, og hvor noen av de brøyt på toppene. Jeg kjempet meg videre vestover et stykke før jeg snudde baugen mot øst. Stabiliteten er omtrent som i min Nelo 540 surfski ved manøvrering i den typen sjø. 

Medvindspadlinga var herlig! Bølgene var ennå ikke raske nok til noen lange surfer, så jeg brukte de største til å få en liten dytt, og fortsatte å padle fortere enn bølgene. Det var artig å prøve å finne den beste ruta mellom bølgene for å få mest mulig hjelp av de største, og så få klar bane når farten var som størst.

Jeg valgte en rute med god avstand til land for å få mest mulig ut av vestavinden og bølgene som fulgte land litt lengre ut. Ettersom jeg nærmet meg Skansen økte vinden, og fremme ved det østre innløpet var bølgene krappe, og de største kanskje rundt 60 cm høye. Jeg fikk skikkelig fin surf inn mot strandpromenaden. Her skulle det bli rulling, så jeg begynte å forberede ved å bytte ut årepoggisene med neoprenvotter, og caps og briller med neoprenhette. Kajakken er faktisk stabil nok til at det gikk an å slippe åra for å bruke begge hendene til dette. Imens jeg holdt på, drev kajakken litt vel nært moloen. Vinden var nå oppe i en god frisk bris, og det var ikke mulig for meg å få snudd baugen opp i vind med roret nede. Kjapt tok jeg opp roret og tok noen raske tak bakover, styretak frem som gikk over i et sveiptak fremover. Jeg kom meg raskt klar av moloen. Alt dette føltes litt mer klønete og ustødig med wingåre og denne båten. Jeg har jo disse tingene i ryggmargen med lettmanøvrert senkekjølbåt og grønlandsåre, men jeg fikk det jo til også med dette utstyret uten å velte. Jeg så litt lengselsfullt på grønlandsåra som lå på fordekket, men holdt meg hard, og gjennomførte rulling og manøvrering med wingåra, på passe avstand fra badetrappa . Rullinga gikk lett på begge sider i bølgene.

Oppsummeringa må bli at jeg i dag fikk lære litt nye ting om denne båten, og at jeg må øve mer på manøvrering i bølger med roret oppe. Det er nok lurt å ta noen skikkelige økter med lekfull havkajakkmanøvrering med både grønlandsåre og wingåre for å lære mer om skrogets egenskaper og stabilitetsmønster.

Fra søndagstur med klubben

Tiderace Pace 18

 På tirsdagen kom det en lastebil og leverte denne lekre kajakken!

Det man kan være fornøyd med før man har padlet kajakken er jo bl.a hvordan den ser ut, og denne modellen er for mitt øye en av de mest linjekere i sin klasse. Så langt alt godt!

Siden jeg var alene i huset noen dager var jeg ikke i tvil om at båten skulle få lov til å komme in en tur, slik at jeg kunne ta detaljer i øyensyn, prøve ut spruttrekk, og montere ror i godt opplyste, varme og tørre omgivelser.

Når kajakken lå på bukkene ved kajakk-klubben begynte jeg å skjønne at de seneste månedenes drømmer og planlegging hadde fått et konkret resultat. Nå skal her padles!

I dag fikk jeg anledning til å ta min første tur i min nyinnkjøpte Tiderace Pace 18. 

Jeg krøp ned i cockpiten fra en utrigger i seilbåthavna, satte meg i setet og vrikket litt på hofta for å kjenne på stabiliteten. Hun føltes langt mer stabil enn hva jeg ville forventet av en båt som prioriterer fart. Når jeg padlet ut fikk jeg følelsen av behagelig retningsstabilitet og glid. Sittestilling og benarbeid funket utmerket. Jeg får bøyd bena omtrent like mye som jeg gjør når jeg padler surfski, uten å komme i konflikt med cockpitkarmen. 

Styringa var litt uvant. Jeg har nesten ikke padlet havkajakk med ror før. I surfskien er det en sentrert fotplate til fraspark, og veldig responsive rorpedaler som opereres med tærne. Her var det sidemoterte fotstøtter, med små rorpedaler over. Jeg følte at jeg måtte bruke hele foten for å få rorutslag, og frasarket ga punktbelastning på fotbladet. Spontant ønsket jeg meg samme system som i surfskien, slik det er i f.eks Stellar S18R, men vi får se om det kan være et poeng meg dette opplegget når det er litt mer bølger og vind, slik at lårstøtter taes i bruk.

Fjorden var usedvanlig stille, og etterhvert som jeg ble vant til kajakken følte jeg at det var like gøy å jobbe med vingåre-teknikk, og padle med høy intensitet i denne båten som i min Nelo 540 surfski.

I Korsvika testet jeg rullbarheten. Som vist på bildene over har jeg med en grønlandsåre på fordekket. Siden jeg aldri har prøvd å rulle med vingåre, syntes jeg at det var best å først bli vant til båtens oppførsel ved rulle ved å bruke grønlandsåre, som jeg er vant til. Det var like lett å rulle denne båten som de andre havkajakkene jeg har padlet. Så var det dags for rulle med vingåre. Jeg gikk for en slags C to C-rulle, og det funket på første forsøk, men jeg måtte prøve noen ganger for å få til en rulle som ikke ga unødvendig stor stress på skulderen. Det vil ta tid før jeg kan regne med at denne sitter refleksmessig. Derfor er det viktig å øve på egenredning. Med tanke på at fjorden er stille i dag, og at jeg følte meg lett nedkjølt allerede etter rullinga, får egenredninga vente til neste tur.

Jeg nøyt kajakkens egenskaper på resten av turen, og jeg synes at dette virker som akkurat en slik kajakk jeg ønsket meg. En bonus er at cockpiten tydelig er designet for maksimal kontakt og kontroll ved rulle og bølgepadling. (Uten å ødelegge mulighetene for benarbeid ved torsorotasjon.)

Det skal bli artig å føle på litt vind og bølger etterhvert!

Farvel til favoritt-kajakken

 

Jeg har solgt min kjære Valley Q-boat! Den kajakken representerer det nærmeste jeg kommer ideal-båten for den type padling jeg har drevet med mesteparten av min padlekarriere så langt. Da har det dreid seg om padling i grønlandskajakker, eller engelske kajakker med senkekjøl som er bygd med sterk influens fra grønlandske forbilder. Q-boaten er leken og lettmanøvrert når den padles tom, og har i tillegg potensiale for høy gjennomsnittlig turfart. Full-lastet for tur er den behagelig å padle lange økter i, og den beholder likevel en del av livligheten.

Jeg har hatt mange fine opplevelser i denne kajakken i løpet av de tre årene hun har vært min. Bildet over er tatt på Svenska Högarna i Stockholms skjærgård sommeren 2025. https://seilingogpadling.blogspot.com/2025/07/svenska-hogarna.html

Jeg kjøpte båten under padlesamlinga på Rangøya september 2022. https://seilingogpadling.blogspot.com/2022/09/rangya.html Der fikk jeg prøvd kajakken i fantastisk padlemiljø.

I tillegg til mange småturer i Trondheimsfjorden har jeg også fått oppleve to turer på Inderøya:

To turer i Øyrekka: (Sula, Bogøyvær, Mausundvær)

En solotur rundt Frøya:

Og en tur i øygruppa Froan, og på Frohavet:

På alle disse turene har denne nydelige kajakken gitt meg stor padleglede.

Så hvorfor har jeg nå solgt idealkajakken min?

Svaret er sammensatt. De seneste sesongene har jeg padlet en god del surfski. Dette er for meg en ny type padling, og det har blitt viktig for meg å utvikle en god padleteknikk i denne grenen som handler om effektiv fremdrift, fart, mosjon, og surfing på vindbølger.

Frem til i høst har det vært uproblematisk for meg å holde disse to typene padling adskilt, og ha full glede av begge aktivitetene. På turen i Stockholms skjærgård i sommer var det flere av padlerne som hadde kajakker med lang vannlinje, og ror, og i stor grad tillempet den teknikken jeg har som ideal i surfskipadlinga. Dette har satt i gang noen drømmer og tanker, som etterhvert nødvendigvis utvikler seg til planer. 

Hvordan ville det være å eie en kajakk som har mange av surfskiens egenskaper, i hvilken jeg kan videreutvikle vingåre-teknikk, effektiv fremdrift og surfing på samme måte som i surfskien, og i tillegg padle overnattingsturer med høyere intensitet?

Jeg begynte å studere det så kalte FSK-segmentet. (Står for fast sea kayak.) Kjente representanter for klassen er Epic 18, Rockpool Taran, Tiderace pace 18, og Valley Rapier. Trenden har også blitt fulgt opp av en serie mindre profilerte produsenter, og det finnes mye å velge på. Det er alt fra rene havracere til raske turbåter.

Jeg merket snart at disse planane ikke bare kunne legges bort uten at de hadde blitt skikkelig prøvd ut. Da mener jeg ikke å låne en båt i nevnte kategori for å padle noen turer. Det som må til er å eie en slik kajakk og prøve den ut under et par års tid. Teste alt fra mosjonspadling alle årstider, surfing og overnattingsturer.

Problemet var jo at jeg nå har fem kajakker. Det er vanskelig å rettferdiggjøre overfor seg selv å eie flere kajakker enn det man rekker å bruke... dessuten oppstår det et lagringsproblem.

Seilbåten har nå en viktig plass i fremtidsplanlegginga mi, så de to havkajakkene som er spesialtilpasset bruk under seilturer er det ikke aktuelt å selge. (En NS Atlantic som er delbar, og en Trak Seeker som er sammenleggbar.) Min selvbygde Iqyax vil jeg ikke selge. Surfskien er jo selvsagt ikke til salgs. Dermed ble den harde konklusjonen salg av min Valley Q-boat. Det kommer tydelig frem at det ikke er synd på meg for den sakens skyld.

Jeg holder nå på å organisere overtakelse av en Tiderace Pace 18. Det kommer rapport når jeg har fått førsteintrykket!