Seiling

Skansen - fjorden - Skansen. Vær: Lett til laber bris fra NV, skyet med en del sol, 16 grader C.

I går tok jeg meg en seiltur på kvelden. Jeg har gått de seneste dagene og sett lengselsfullt på fjorden og den fine, stødige vinden fra NV. Nå var det tid for meg og "Kuling" å være der.

Eirik og jeg spiste middag sammen i båten. Etter middagen gikk Eirik til en avtale i byen og jeg satte i gang med å klargjøre "Kuling" for seiltur. Av og til når jeg skal ut alene er det akkurat som jeg gruer meg litt. Motivasjonen har plutselig bare såvidt overtaket i forhold til ulysten ved tanken på alt som kan trøble og slå seg vrangt. Jeg fortsatte forberedelsene på ren rutine.
Når jeg skulle ut dro det en god laber bris fra VNV i havna. For at båten ikke skulle hogge i brygga la jeg i laveste fart bakover før jeg gikk frem og løsnet fortøyningene i fremme. Det funket fint. Utenfor moloen ble det vanskelig å få båten på stødig kurs imens jeg gikk fra roret for å ta inn fendere og heise storseil. Motoren kan bare kjøres på halv fart, og det ga dårlig styrefart mot bølger og vind. Min primitive "tau-autopilot" tok ikke jobben på alvor.

Når jeg hadde fått seilføringa på plass og seilte høyeste gang utover husket jeg godt hvorfor jeg tar meg bryet med å dra ut. "Kuling", som i havn og under beskjeden motorkapasitet, kan oppleves som et stort, tungt problembarn, forvandles plutselig til en grasiøs, lettbevegelig skapning som lystrer rormanns minste vink! Resten av turen ble pur seilnytelse. Jeg ble så ovenpå at jeg ikke brød meg med å bruke motoren når jeg skulle ta ned storseilet. Jeg gikk opp mot vinden, lot seilet gå, og seilte videre for bare fokka. I moloåpninga rullet jeg inn fokka og lot båten sige inn i havna. Jeg måtte støtte med litt propell for å være sikker på å ha styring i strømmen. Det måtte halv fart bakk til for å få stopp på "Kuling" før hun gikk i brygga.

Det å få oppleve denne fantastiske seilbåten i sitt ess, er en perle det er verdt å gjennomgå litt jobb og ubehag for å få tak i!