Sikkerhet i surfski VS havkajakk

 I fjor høst i slutten av oktober, hadde jeg noen turer i surfski hvor jeg lurte litt på om sikkerhetsmarginene var gode nok. Da skrev jeg følgende i loggboka mi: 

I havakajakken føler jeg at jeg kan bruke lårstøtter, hoftebevegelser og åretak til å enkelt holde meg på rett kjøl i de fleste forhold jeg velger å padle i. Skulle dette svikte har jeg støttetak. Svikter støttetaket har jeg en ganske sikker rulle, som fungerer i de fleste forhold. Svikter rulla har jeg egenredning. (Den burde jeg sikkert øve mer på i rufsete forhold.) Jeg padler oftest alene, men når jeg padler sammen med andre er jo kameratredning en fantastisk sikkerhet å ha i bakhånd.

I surfskien finnes det ikke lårstøtter. Derfor er jeg mer avhengig av å holde kroppsvekten i balanse i forhold til skroget, og av stødigheten i kraften mellom åretaket og skroget. Foreløpig resulterer dette i hyppigere støttetak når jeg padler surfski enn når jeg padler havkajakk. Svikter støttetaket havner jeg i sjøen, og da er det egenredning. 

Jeg har altså følelsen av at det er mye større risiko for at jeg skal havne i det kalde vannet når jeg padler surfski enn når jeg padler havkajakk.

Når man først har havnet i vannet og skal utføre egenredning, har surfskien tre fordeler fremfor havkajakken: Den første er sikkerhets-stroppen, som gjør at padleren og surfskien er trygt festet til hverandre. Det andre er at man ikke trenger å tømme surfskien før man entrer den. (Cockpiten har mindre volum, og er selvlensende, slik at vannet forsvinner ut når man begynner å padle igjen.) Det tredje er at surfskien er lettere å entre, siden cokpiten er åpen.

For å føle meg like trygg i surfskien som i havkajakken må jeg nok venne meg til at støttetak er en naturlig del av surfskipadling i rufsete forhold, og at det heller ikke er dramatisk å havna i vannet, og måtte gjennomføre egenredning. I surfskimiljøet er det mye mindre fokus på kameratredning, men selvfølgelig er det en ekstra trygghet i å ha noen kamerater i nærheten som kan hjelpe når det trengs. (Hittill har jeg alltid holdt meg ved en strand med pålandsvind, eller padlet sammen med minst en kamerat når det har vært mye vind.)

Dette skrev jeg altså i loggboka rett etter at jeg hadde avsluttet bloggen i fjor. Nå har jeg jo ny surfski, som føles som at den har mer initialstabilitet enn den forrige, og jeg regnet derfor med at egenredningen ville gå på skinner. Når jeg var ute en tur i store, lange bølger, og skulle gjennomføre de rutinemessige øvelsene på egenredning fikk jeg meg en overraskelse. Jeg datt enn den ene veien, enn den andre når jeg skulle plassere rumpa i cockpit. Det måtte til skikkelig fokus, og konsentrasjon for å gjennomføre en vellykket redning. Etter det fikk jeg muligheten å ta en skikkelig økt i flotte surfebølger ved en strand. Jeg padlet utover et stykke, surfet inn, og hver gang jeg var inne i nærheten av stranda og snudde, tok jeg en egenredning fra hver side. Nå begynner jeg å føle meg sikker på å lykkes hver gang. (Det synes jeg også er minstekravet for å utagere i store forhold, og å padle lengre strekk medvindspadling.)