Kuling har ligget i båsen sin i to måneder nå. Endelig ble det tid og forhold for en liten tur på fjorden. Værmeldinga virket ikke så lovende for seiling på forhånd, så jeg hadde med en sekk med padletøy ned til havna. Når jeg kom frem var det krusninger på havflata helt inn til havna, og lenger ut var sjøen mørkeblå. Padle kan jeg gjøre hele vinteren, men Kuling kan bli pakket inn og vinterkonservert i nær fremtid dersom værutviklinga krever det. Jeg har startet motoren et par ganger i det siste for å sjekke at alt funker som det skal.
Denne morgenen syntes jeg at det tok litt ekstra tid før hun spottet ut noe kjølevann gjennom eksosåpninga. Jeg lot motoren gå mens jeg klargjorde båten, og jeg fikk kjøre et stykke ut på fjorden før å nå den gode, stødige vinden. Det betalte seg! Her er en videosekvens fra seilasen: https://photos.app.goo.gl/SEQtjUCscrhpJV6t5
Det var herlig å seile igjen, og temperaturen føltes ikke verre enn på vårseilasene, og bare marginalt kaldere enn i juni.
På turen inn løyet vinden ved Munkholmen. Jeg startet motoren og rullet inn fokka. Når jeg tok ned storseilet syntes jeg at eksosen hadde en fremmed lyd. Jeg gikk bak og lyttet og hørte ikke noe plasking av kjølevann, bare gurgling. Dessuten var det synlig røyk av eksosen, det pleier det ikke å være. Jeg slo av litt på gassen og samlet og bandt opp storseilet. Når jeg gikk ned i cockpit igjen var røyken av eksosen svart og alarmen skrek fra kontrollpanelet. Jeg skyndte meg å skru av motoren. Det luktet svidd nede i båten. Jeg rullet ut fokka og lå og drev i den svake virrende vinden. Etterhvert kom det en liten trekk fra vest. Jeg seilte langsomt inn mot moloåpninga og tenkte at hvis jeg synes jeg har fått godt nok sig i båten prøver jeg meg på å seile inn. Jeg visste at det jeg ville få motstrøm i åpninga, så det var en delikat avveining.
Jeg bestemte meg for å prøve. Jeg kom inn mellom bølgebryteren og fyret, og så var det stopp. Intens vrikking med roret fikk båten til å bevege seg litt fremover, men så begynte baugen å drive av mot fyret. Jeg klarte med et skrik å få snudd båten med baugen utover igjen rett før hun gikk i moloen. Kuling seg sakte langs moloen med bare noen få meters avstand. Sjøen kom rett inn mot moloen, så det var skikkelig nervepirrende. En liten trekk fra vest gjorde at jeg fikk båten på skrå ut fra moloen på tur østover.
Nå innså jeg at jeg måtte ha assistanse. Jeg er totalmeldem i rednings-sellskapet, så jeg ringte nummeret og ble satt i kontakt med rednings-skøyta. De kunne være hos meg om ca en halvtime. Jeg droppet anker og skulle sette meg til å vente. Da kom kystvakta. To unge menn i en liten oransje stålbåt. De ville gjerne taue meg inn med en gang. Før jeg fikk ringt rednings-skøyta for å avblåse begynte de å organisere tauing. Jeg fikk det travelt med å få opp ankeret. 50 meter kjetting og 15 kilo bruce, er litt å jobbe med når man ikke har ankervinsj!
Jeg kom trygt i havn, og fikk ordnet opp med rednings-skøyta også. De var litt misfornøyde med at ikke avblåsinga kom tidligere, men mente at skylda lå like mye på radiomeldinga til kystvakta som burde ha gått til dem også slik at de kunne ha koordinert seg.
Det blir spennede å se hvordan det står til med motoren. Hvis jeg har flaks kanskje det bare er å skifte impeller. Eksosslangen virker ok, og jeg kan ikke se noe på motoren etter å ha kikket over den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar