Tiderace Pace 18

 På tirsdagen kom det en lastebil og leverte denne lekre kajakken!

Det man kan være fornøyd med før man har padlet kajakken er jo bl.a hvordan den ser ut, og denne modellen er for mitt øye en av de mest linjekere i sin klasse. Så langt alt godt!

Siden jeg var alene i huset noen dager var jeg ikke i tvil om at båten skulle få lov til å komme in en tur, slik at jeg kunne ta detaljer i øyensyn, prøve ut spruttrekk, og montere ror i godt opplyste, varme og tørre omgivelser.

Når kajakken lå på bukkene ved kajakk-klubben begynte jeg å skjønne at de seneste månedenes drømmer og planlegging hadde fått et konkret resultat. Nå skal her padles!

I dag fikk jeg anledning til å ta min første tur i min nyinnkjøpte Tiderace Pace 18. 

Jeg krøp ned i cockpiten fra en utrigger i seilbåthavna, satte meg i setet og vrikket litt på hofta for å kjenne på stabiliteten. Hun føltes langt mer stabil enn hva jeg ville forventet av en båt som prioriterer fart. Når jeg padlet ut fikk jeg følelsen av behagelig retningsstabilitet og glid. Sittestilling og benarbeid funket utmerket. Jeg får bøyd bena omtrent like mye som jeg gjør når jeg padler surfski, uten å komme i konflikt med cockpitkarmen. 

Styringa var litt uvant. Jeg har nesten ikke padlet havkajakk med ror før. I surfskien er det en sentrert fotplate til fraspark, og veldig responsive rorpedaler som opereres med tærne. Her var det sidemoterte fotstøtter, med små rorpedaler over. Jeg følte at jeg måtte bruke hele foten for å få rorutslag, og frasarket ga punktbelastning på fotbladet. Spontant ønsket jeg meg samme system som i surfskien, slik det er i f.eks Stellar S18R, men vi får se om det kan være et poeng meg dette opplegget når det er litt mer bølger og vind, slik at lårstøtter taes i bruk.

Fjorden var usedvanlig stille, og etterhvert som jeg ble vant til kajakken følte jeg at det var like gøy å jobbe med vingåre-teknikk, og padle med høy intensitet i denne båten som i min Nelo 540 surfski.

I Korsvika testet jeg rullbarheten. Som vist på bildene over har jeg med en grønlandsåre på fordekket. Siden jeg aldri har prøvd å rulle med vingåre, syntes jeg at det var best å først bli vant til båtens oppførsel ved rulle ved å bruke grønlandsåre, som jeg er vant til. Det var like lett å rulle denne båten som de andre havkajakkene jeg har padlet. Så var det dags for rulle med vingåre. Jeg gikk for en slags C to C-rulle, og det funket på første forsøk, men jeg måtte prøve noen ganger for å få til en rulle som ikke ga unødvendig stor stress på skulderen. Det vil ta tid før jeg kan regne med at denne sitter refleksmessig. Derfor er det viktig å øve på egenredning. Med tanke på at fjorden er stille i dag, og at jeg følte meg lett nedkjølt allerede etter rullinga, får egenredninga vente til neste tur.

Jeg nøyt kajakkens egenskaper på resten av turen, og jeg synes at dette virker som akkurat en slik kajakk jeg ønsket meg. En bonus er at cockpiten tydelig er designet for maksimal kontakt og kontroll ved rulle og bølgepadling. (Uten å ødelegge mulighetene for benarbeid ved torsorotasjon.)

Det skal bli artig å føle på litt vind og bølger etterhvert!

Farvel til favoritt-kajakken

 

Jeg har solgt min kjære Valley Q-boat! Den kajakken representerer det nærmeste jeg kommer ideal-båten for den type padling jeg har drevet med mesteparten av min padlekarriere så langt. Da har det dreid seg om padling i grønlandskajakker, eller engelske kajakker med senkekjøl som er bygd med sterk influens fra grønlandske forbilder. Q-boaten er leken og lettmanøvrert når den padles tom, og har i tillegg potensiale for høy gjennomsnittlig turfart. Full-lastet for tur er den behagelig å padle lange økter i, og den beholder likevel en del av livligheten.

Jeg har hatt mange fine opplevelser i denne kajakken i løpet av de tre årene hun har vært min. Bildet over er tatt på Svenska Högarna i Stockholms skjærgård sommeren 2025. https://seilingogpadling.blogspot.com/2025/07/svenska-hogarna.html

Jeg kjøpte båten under padlesamlinga på Rangøya september 2022. https://seilingogpadling.blogspot.com/2022/09/rangya.html Der fikk jeg prøvd kajakken i fantastisk padlemiljø.

I tillegg til mange småturer i Trondheimsfjorden har jeg også fått oppleve to turer på Inderøya:

To turer i Øyrekka: (Sula, Bogøyvær, Mausundvær)

En solotur rundt Frøya:

Og en tur i øygruppa Froan, og på Frohavet:

På alle disse turene har denne nydelige kajakken gitt meg stor padleglede.

Så hvorfor har jeg nå solgt idealkajakken min?

Svaret er sammensatt. De seneste sesongene har jeg padlet en god del surfski. Dette er for meg en ny type padling, og det har blitt viktig for meg å utvikle en god padleteknikk i denne grenen som handler om effektiv fremdrift, fart, mosjon, og surfing på vindbølger.

Frem til i høst har det vært uproblematisk for meg å holde disse to typene padling adskilt, og ha full glede av begge aktivitetene. På turen i Stockholms skjærgård i sommer var det flere av padlerne som hadde kajakker med lang vannlinje, og ror, og i stor grad tillempet den teknikken jeg har som ideal i surfskipadlinga. Dette har satt i gang noen drømmer og tanker, som etterhvert nødvendigvis utvikler seg til planer. 

Hvordan ville det være å eie en kajakk som har mange av surfskiens egenskaper, i hvilken jeg kan videreutvikle vingåre-teknikk, effektiv fremdrift og surfing på samme måte som i surfskien, og i tillegg padle overnattingsturer med høyere intensitet?

Jeg begynte å studere det så kalte FSK-segmentet. (Står for fast sea kayak.) Kjente representanter for klassen er Epic 18, Rockpool Taran, Tiderace pace 18, og Valley Rapier. Trenden har også blitt fulgt opp av en serie mindre profilerte produsenter, og det finnes mye å velge på. Det er alt fra rene havracere til raske turbåter.

Jeg merket snart at disse planane ikke bare kunne legges bort uten at de hadde blitt skikkelig prøvd ut. Da mener jeg ikke å låne en båt i nevnte kategori for å padle noen turer. Det som må til er å eie en slik kajakk og prøve den ut under et par års tid. Teste alt fra mosjonspadling alle årstider, surfing og overnattingsturer.

Problemet var jo at jeg nå har fem kajakker. Det er vanskelig å rettferdiggjøre overfor seg selv å eie flere kajakker enn det man rekker å bruke... dessuten oppstår det et lagringsproblem.

Seilbåten har nå en viktig plass i fremtidsplanlegginga mi, så de to havkajakkene som er spesialtilpasset bruk under seilturer er det ikke aktuelt å selge. (En NS Atlantic som er delbar, og en Trak Seeker som er sammenleggbar.) Min selvbygde Iqyax vil jeg ikke selge. Surfskien er jo selvsagt ikke til salgs. Dermed ble den harde konklusjonen salg av min Valley Q-boat. Det kommer tydelig frem at det ikke er synd på meg for den sakens skyld.

Jeg holder nå på å organisere overtakelse av en Tiderace Pace 18. Det kommer rapport når jeg har fått førsteintrykket!