I lørdags kjørte jeg min selvbygde Iqyax til kajakk-klubben. Siden man sitter i en sjøsokk med liggeunderlag i bunn, og ikler seg en tykk og varm tuiliq som man fester rundt mannhulsringen når man bruker denne farkosten passer den godt til vinterpadling. Dessuten har den ingen bevegelige deler som kan fryse fast, og den har en skrogfasong og egenskaper som ansporer til mosjonspadling i en tid når det som regel blir mindre surfskipadling.
På søndagen deltok jeg på klubbens søndagspadling med min Iqyax. Det var vind fra NØ, og riktig så saftige bølger på fjorden. Forhold som passer både meg og kajakken godt. Bølgene slo rett inn mot stranda i Ringvebukta, hvor gruppa ville ta pause. Jeg var litt skeptisk, siden det var lenge siden jeg gikk i land i slike forhold med en båt med denne typen sittebrønn. (Iqyaxen har, likt de fleste andre tradisjonelle inuitkajakker, en kort sittebrønn, slik at man sitter med knærne under masik, som er dekksbjelken i framkant av sittebrønnen. På moderne kajakkspråk kalles dette for "ocean cockpit.) For å komme ut av sittebrønnen må jeg bruke begge hender for å skyve meg bakover og sette rumpa oppå akterdekk.
Mine padlevenner, allesammen i kompositt- og plastkajakker med keyhole cockpit, padlet inn på stranda før jeg fikk luftet mine betenkeligheter med dem. Jeg la merke til at det var en liten strand bak en bergknaus som muligvis ville gi meg muligheten til en grei landing. Når jeg svingte kajakken inn mot stedet, ble jeg tatt av brytebølger, og skyllet sidelengs opp mot noen steiner. Der ble jeg liggende og kjempe for å komme meg ut mellom hver bølge. Kajakken ble slått mot steinene for hver bølge, og jeg greide ikke å komme meg ut før en av padlekompisene holdt fast kajakken slik at jeg kunne bruke begge hendene til manøveren.
Hendelsen var en nyttig lekse, og en påminnelse om at man må tenke annerledes når man sitter i en sittebrønn av denne typen. Det er lett å bli med på ting som utstyret ikke egner seg for, når man padler i lag med kompiser som har utstyr som gir andre forutsetninger.
Hva blir konklusjonen? Er det uforsvarlig å padle i kajakker med så kalt ocean cockpit? Jeg har tenkt nøye gjennom dette før jeg bygde kajakken, og synes følgelig ikke det. Min tabbe beskrevet over viser likevel at det er viktig å ta begrensningene med utstyret på alvor, og lære seg sikre metoder for å mestre ulike situasjoner på utstyrets premisser.
Motivasjonen for å mestre rulla er sterkere med denne typen sittebrønn, siden det også er mye mer komplisert å berge seg selv opp i båten igjen hvis man må gå ut. Jeg har derfor rutine på å alltid ta en rulleøkt i slutten av turen. Selvsagt holdt jeg på denne rutinen også på søndagen. Rulleøkta tok jeg i bølgene utenfor moloen ved Skansen.
I går tok jeg en lengre tur i min Iqyax. Denne gangen på speilblank fjord. Jeg nøyt å padle den flotte båten i rolig gråvær.
Udramatiske landningforhold i matpausen
Rulleøkta i slutten av turen ble utvidet med sidesculling og flyteøvelser denne dagen. Gleder meg til neste tur!
