Kanskje Stokkøya?

 Seiling

Prioriteringene mine ville stå i spagaten denne helgen. Qajaq-treff Stokkøya, som jeg var med på å starte for mange år siden, skulle finne sted torsdag til søndag denne uken. For en gangs skyld hadde jeg mulighet å være med! (Om én med forsinket ankomst.) Dette hadde jeg kjempelyst til! Å andre siden var det på tide å se til "Kuling" på Selva. Jeg hadde fri på fredagen, og neste uke har jeg bare forberedelser på egen hånd, og kan derfor disponere tiden ganske fritt. 

En djerv plan tok form i hodet. Jeg meldte meg på treffet, men skrev at jeg ville komme først på fredagskvelden. Når, var opp til vær og vind, siden jeg skulle komme seilende. "Djerv plan" fordi 43 nm på en dag ikke er bare bare for en seiler som har motor som hjelpemotor, ikke fremdriftsmiddel. Det er mye som skal stemme for at planen skal gå i lås. Værmeldingene så optimale ut når det nærmet seg. Lett til laber bris fra SV, med kast opp i frisk bris. Sol og 15 grader. Hvis man ønsker seg bedre seilvær i Trøndelag er man bortskjemt. Et spørsmålstegn var at det var meldt vindøkning ved Stokkøya på kvelden. Frisk bris med kast helt opp i 16 m/s er ikke drømmen for en soloseiler som skal anløpe i trange farvann... Med den gode vinden vil jeg være fremme i god tid før kuling-kastene kommer, tenkte jeg. Turen ble som følger:

Selva - Smellingen - Selva. Vær: Flau vind til lett bris fra V, lettskyet med mye sol, 15 grader C.

Jeg seilte ut fra Selva litt senere enn ideelt for en lang dagsetappe. Arbeidstider og kollektivtrafikk-tilbud hadde rottet seg sammen slik at jeg ikke rakk å bunkre på torsdagen, men måtte vente på butikkens åpningstider, og handle på fredagen. Et rev i storseilet var naturlig, ettersom jeg måtte være beredt på vindstyrker opp i 9-10 m/sek allerede på første strekket, og opp i liten kuling senere. (Soloseiling uten autopilot gjør jeg tar det sikre før det usikre.)

Lett vind, med vindkast fra varierende hold er naturlig så lenge vinden kommer ned fra terrenget

Og så da? Passert Ringflua, skal ikke vinden komme snart?

Et rev i storseilet passer dårlig sammen med kryss i flau vind...

I kanten av dette regnværet fikk jeg endelig litt vind som passet seilføringa

Hele tiden håpet jeg at vinden skulle ta seg opp. Når jeg kom til Smellingen måtte jeg ta en avgjørelse. Siden det hadde tatt så lang tid til Smellingen, og det ikke så ut til at vinden ville ta seg opp, valgte jeg å skrinlegge Stokkøya som turmål. Båten var bunkret opp med forsyninger for tre-fire dager, så jeg kunne jo legge turen til en nærmere destinasjon. Knarrlagsund pekte seg ut som en favoritt med tanke på at morgendagen bøy på frisk vestavind og massivt regn. Men selv om det er trivelig nok å være værfast i Knarrlagsund, kan det ikke måle seg med å leke kajakk-leker i bølgene med venner fra klubben. Det var ikke særlig gode prognoser for å seile hjem på søndagen heller... 

Det ble til at jeg snudde, og sløret hjemover til Selva i den lette vinden. Skuffet? Ja, selvfølgelig, men seilerlivet har lært meg å stille om, og sette pris på kvalitetene i situasjonene som oppstår. Godt vær, behagelig seiling, og vakre omgivelser. Jeg slo ut revet og la kursen østover.

Siste båten hjem til Trondheim var ikke mulig å rekke når jeg kom frem til Selva. Da fikk jeg tid til å lufte ut båten etter det fuktige været. (Den terreng-genererte vinden var skikkelig kraftig i havna - skulle aldri trodd at det var mangel på vind som fikk meg til å snu hvis man vurderte det fra Selvbukta.) Da kunne jeg se frem mot en fuktig sykkeltur i regn og kraftig vestavind på lørdagen, med sekken full av seilermat....